Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver her, men jeg trenger vel bare å sortere litt tanker for hodet mitt føles veldig kaotisk.
Jeg har en grunnleggende følelse av tristhet hele tiden, som om jeg godt kan være litt glad i øyeblikk, men at jeg går rett tilbake til den grunnleggende tristheten i stedet for nøytral. Jeg føler også at jeg stopper gleder i livet. Når noe bra skjer så gleder jeg meg ikke ordentlig over det. Jeg føler på et eller annet vis at jeg stopper meg selv fra å være glad. Og jeg kan i tillegg ta meg selv i å begrense andre i sin glede hvis de deler den med meg for at jeg ikke skal bli skuffet på et eller annet vis. Jeg vet ikke helt hvorfor men etter å ha tenkt i dag så tror jeg at jeg føler på at jeg ikke fortjener å være glad.
Etter å ha tenkt endel så endte jeg også opp med å sitte og føle meg som et ufattelig dårlig menneske. Jeg får dårlig samvittighet for de rundt meg. Jeg ser tilbake på hvordan jeg har pratet til noen når jeg har vært irritert e.l. og har det utrolig vondt med meg selv. Jeg har ikke lyst til å være sånn som jeg er, men jeg får ikke til å være noe annet heller. Hver gang jeg er trist så føler jeg at jeg ødelegger for alle rundt meg, og hver gang får jeg dårlig samvittighet og kritiserer meg selv for at jeg ikke bare kan ta meg selv sammen og bli et bedre menneske.
Jeg tar meg selv ofte i å føle at jeg ikke er god nok for de rundt meg. Jeg føler at jeg ikke stiller opp på den måten jeg bør, eller føler meg egoistisk. Jeg syntes på en måte de fortjener noe bedre enn meg. Og jeg liker ikke hvordan jeg selv er. Jeg har lyst til å være glad så de rundt meg kan være glade. Jeg har ikke lyst til å ødelegge for andre med hvordan jeg er. Og jeg har lyst til å føle meg glad uten at det kommer med en bismak. Jeg har lyst til å kunne glede meg over fine ting som skjer i livet fult ut, uten å begrense meg selv med et MEN hele tiden det er noe bra.
Kanskje noen har noen gode råd til det?
Anonymkode: bd53b...866