Hvorfor snakker vi så lite om døden, den terminale fasen og hvordan det oppleves for pårørende? Hva tenker dere er grunnen, og hva er deres opplevelser av det?
Har tenkt en del på det etter at jeg mistet min mormor. Det var første dødsfallet jeg var vitne til. Jeg var der, jeg så på henne og jeg holdt henne i hånden mens hun døde. Jeg var ikke forberedt. Jeg var usikker, jeg var litt redd og ante ikke hva jeg kunne forvente. Jeg visste, før dette, veldig lite om hvordan det egentlig er å være tilstede hos noen som dør, hvordan en endrer seg og hva som er tegn på at en er nære ved å dø. Det varierer jo veldig vet jeg nå. Jeg har før dette aldri tenkt noe spesielt mye over døden og heller ikke hvordan det er akkurat ved dødstidspunktet. Det har på en måte bare alltid vert noe som alle kommer til å gå gjennom en dag og som jeg kommer til å oppleve en dag, sannsynligvis om lenge.
Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor, men jeg hadde alltid tenkt at man sovner stille inn, som det ofte beskrives i dødsannonser. At det er nesten som en hvilken som helst vanlig dag der du legger deg for å sove, men i stedet for å våkne dagen etter så er du død. Slik var det dessverre ikke for min mormor. I et par timer satt jeg alene hos henne og da prøvde den ene sykepleieren å forklare meg, eller kanskje hun visste at mange har den samme oppfatningen av døden. Hun sa at det var viktig at jeg var klar over at hun kunne dø hvert øyeblikk nå og at det ikke alltid er ett fint syn og kan være vanskelig å være vitne til, dessverre.
Jeg tenkte hun kanskje mente det at ansiktet og huden endrer seg, kanskje dør de med åpne øyne og munn og med et forskrekket ansikt, for akkurat det hadde jeg hørt om før. Men jeg hadde ikke sett for meg at de siste timene før hun døde kom til å bli så fulle av uro der jeg var sikker på at hun var livredd og hadde store smerter. Det å ikke klare å få kontakt med henne da eller oppleve at ingenting av det jeg sa eller gjorde hjalp på noen måte var tungt. Det var ingenting mer jeg ønsket enn å kunne hjelpe, lindre det hun opplevde akkurat da og at hun skulle føle seg trygg og ikke ha smerter. Helt til nå har jeg trodd at det jeg tenkte stemte, helt til jeg turte å søke det opp og fikk et slags svar, heldigvis bedre enn det jeg selv trodde jeg hadde: "Dødskamp – kort før døden inntrer ser en ofte en periode med uro, det kan være rallende åndedrett, eller den døende kaster seg frem og tilbake i sengen. Det kan se ut som den døende har det vondt. Pasienten er da helt uklar og har ingen smerteoppfatning…"
Jeg var litt usikker på om jeg skulle lage tråden. Jeg vet ikke helt, men føler kanskje døden er litt personlig. Litt noe som tilhører den døde og de som sto personen nær. Akkurat som mye annet man opplever i livet. Kanskje fordi jeg aldri har opplevd at noen har snakket med meg før, man får jo vite at noen dør men aldri hvordan det opplevdes eller hvordan det føltes og var for de som var der de siste dagene eller timene. Men jeg tenker det er kanskje og viktig å snakke om, kanskje er der andre som har tenkt på det samme eller har opplevd lignende og sitter med den samme usikkerheten og spørsmålene. Vi skal jo alle gjennom det en dag, først ved å være der for de rundt oss, og så selv.
Anonymkode: fe8b0...496