Tenkte jeg skulle opprette en tråd der man kan finne trøst og støtte. Om vi kaller det alkoholiker, fungerende alkoholiker, forhøyet alkoholkonsum, i grenseland eller noe annet spiller ingen rolle. Fokuset er hjelp, støtte og trøst og over alt ingen dømming! Hvis du tenker å si noe negativt og dømmende, så gå en runde med deg selv og spør deg selv om det du sier hjelper andre.
Regner med mange vil være anonyme, og da er det fint om dere finner på et navn man undertegner med slik at vi ikke går i surr med ABer.
Jeg begynner med meg selv jeg er i 30årene har ett barn og ett på vei. Jeg har egentlig det perfekte a4 livet, med fint hus, biler, mann, barn, god utdannelse, god jobb etc. Jeg har heller ingen i familien som har alkoholproblemer, så ingen unnskyldninger her.
Det er vanskelig å si når den usunne drikkingen startet. På en måte startet det nok fra jeg begynte å drikke da jeg var 18 (ja jeg vet ikke spesielt tidlig). Jeg var alltid den av venninnene som ble fullest, den venninnene mine måtte passe på på byen, men jeg utmerket meg ikke på hyppighet. Etter at jeg ble ferdig utdannet og fikk bedre råd, så begynte drikkingen å ikke bare bli i helger. for noen år siden tenkte jeg at nå bør vi egentlig roe litt ned, men så ble det liksom ikke sånn. Så ble jeg gravid og sluttet med ene eneste gang. Det var egentlig ikke vanskelig i det hele tatt. Da var liksom valget tatt. Så kom ungen og det ble litt vanskelig igjen. Så eskalerte drikkingen. I de siste 1,5 årene har det nok fort gått 1,5-2 vinflasker hver kveld når barnet har lagt seg. Dette føles jo ikke greit, men jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle stoppe. Nå er jeg gravid igjen og har sluttet å drikke. Jeg er ikke redd for at jeg skal drikke under svangerskapet, for det vet jeg at jeg aldri ville gjort, men jeg føler jeg burde bruke denne tiden til å finne ut hvordan jeg ikke skal begynne på igjen når ungen er ute.
-Andrea
Anonymkode: a69ef...525