Dette blir litt vanskelig å forklare, men jeg skal prøve.
Jeg ble akutt syk, jeg snakker da "innlagt-på-sykehuset-syk".
Det hele utviklet seg fra "jeg føler meg ikke helt bra" til "hva i huleste er det som skjer?" i løpet av veldig kort tid, og jeg ble hastet til akutten.
Etter å ha undersøkt det mest åpenbare, fant legene på akutten ut (gjennom eliminasjonsmetoden) at det måtte være min kroniske sykdom som gjorde meg syk, selv om jeg ikke hadde de mest vanlige symtpomene på denne sykdommen.
De sendte meg hjem med den vanlige behandlingen, med henvisning til videre oppfølging hos fastlege og spesialist.
Akkurat da var jeg så dårlig da at jeg ikke tenkte i det hele tatt. Jeg levde i en tåke, og var bare glad for å komme hjem til sengen min, og kunne sove 20 timer i døgnet.
Hadde jeg vært meg selv hadde jeg protestert, men det klarte jeg altså ikke.
Etter en stund med behandling ble jeg sakte litt bedre (Behandlingen fungerte på et vis, men responsen var ikke like godt som den burde vært på min kroniske sykdom)
Etter enda noen dager ble jeg såpass frisk igjen at jeg hadde mulighet til å kontakte "min" spesialist på sykehuset for å forhøre meg om videre oppfølging.
Han mente at det som skjedde ikke kunne knyttes opp i mot min kjente sykdom (som sagt hadde jeg ikke de mest vanlige symtomene på sykdommen), og sa rett ut at jeg ikke ville bli prioritert for time der nå.
Så der står jeg nå. Midt i mellom barken og veden.
Ingen vet hva som feiler meg, og ingen vil finne ut av det fordi jeg "er i bedring".
Fastlegen prøver å gjøre hva han kan for meg, men det er begrenset hva han kan gjøre også, når spesialistene sier "nei, dette er ikke vårt bord".
Nå har jeg ikke peiling på hva det er som egentlig feiler meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å bli bedre, samt hvordan jeg skal forhindre at det samme skjer på nytt igjen.
Så hva gjør jeg nå?
Anonymkode: 60a61...07a