Jeg har diagnosen Dystemi. Hele livet, foruten noen få år i 20 årene, har jeg hatt det slik. Jeg er tiltaksløs, føler ingen glede og har ikke lyst til noe. Jeg tar ikke vare på meg selv da jeg ikke ser poenget. Jeg har ikke selvmordstanker, men jeg ser virkelig ikke poenget med å lide seg igjennom et langt liv når man bare kan hoppe over lidelsen og avslutte nå.
Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men jeg håper noen andre der ute med samme diagnose kanskje har noen solskinnshistorier. Finnes det håp? Selv etter flere tiår?
(Jeg trenger ingen velmente råd fra folk som ikke selv har kjent dette på kroppen)
Anonymkode: c0626...cdd