Jeg har dessverre blitt retraumatisert etter en situasjon med noen som er (var?) nær meg. Situasjonen i seg selv er ikke så ille, om det ikke var for mine tidligere sår og traumer, men med tanke på den bakgrunnen jeg har har det virkelig satt meg fullstendig ut av spill. Det er nå over 3 uker siden og jeg skjelver daglig. Jeg ønsker ikke å gå ut, og tør ofte ikke gå ut, og har fått noen til å handle for meg. Dette er jo en form for unngåelse, men jeg tenker ikke at det er heldig for meg, slik jeg har det nå å pushe meg. (PS: Hatt eksponeringsterapi før, så vet hvor viktig det kan være, men i denne situasjonen handler det mer om å finne trygghet.)
Jeg er rett og slett litt skremt av hvor preget jeg har blitt av denne situasjonen. Men så har jeg aldri blitt retraumatisert før når jeg har vært stabil. Jeg lever med kompleks PTSD, er ufør, og går for tiden ikke i behandling, da jeg har trengt mest stabilisering. Livet var jo alltid vanskelig, ble trigget mange ganger daglig, men etter denne retraumatiseringen går jeg med et sug gjennom magen nesten hele dagen. Mer mareritt o.l. Er dette normalt? Er det sånn retraumatisering er?
Hva er noen tips til hvordan jeg kan håndtere denne situasjonen fremover, slik at dette ikke får skadet meg på mer permanent basis, og hvor lenge kan jeg forvente at det skal ta?
En ting jeg synes er helt sprøtt er hvordan når jeg nå tenker på mine gamle traumer, så er det som triggingen av dem bare er barnematen, mens denne nylige situasjonen får jeg flashback av og jeg får en 10 på skalaen mange ganger gjennom dagen. Og selv om jeg objektivt vet at de gamle traumene er mye alvorligere, så fremstår denne nye hendelsen som mye mer skremmende.
Anonymkode: eb979...687