Jeg er for tiden uføretrygdet.
Ingen venner. Aldri hatt en jobb. Har problemer knytte vennskap og kan være impulsiv. Tror det at jeg noen ganger kan si ting impulsivt om jeg skulle bli bedre kjent med noen, at folk opplever meg som vanskelig å knytte bånd med.
Som regel er jeg relativt stille og rolig. Selektiv mutisme som barn, men når leser om adhd hos kvinner fra google søk, kan jeg kjenne meg igjen i mye av det og det går mening knyttet til alle de andre problemene.
Jeg vet adhd er en trend og det ikke er alle som får den diagnosen mer siden alle har det, men jeg sliter jo. Jeg foreningen hjelp og mye feilbehandling. Jeg er allerede nå på 15 året diagnosert med en personlighetsforstyrrelse som egentlig aldri har hjulpet meg med noe. Den har bare gjort meg mer isolert og ensom, Til at jeg istede tenker som det som står om personlighetsforstyrrelsen og begrenser meg knyttet til den.
Er det fy fy å selvdiagnosere seg med adhd eller ta forholdsregler med det som står om adhd diagnose (for kvinner) og tilpasse livet sitt etter dette, uten å få en offisielt diagnose? Jeg er snart 40 år og kommer nok aldri uti arbeid uansett så det er ingenting å tilrettelegge for eller hjelpe med som kan være nyttig for de med adhd.
Jeg sliter med dagligdagse oppgaver som å dusje, komme i gang. Kan utsette ting. Kan ødelegge og være slem med andre uten ar jeg egentlig mente vondt med det eller mente være slem, men andre tolker det som slem. Jeg hadde hendelse som barn å, hvor jeg sa til en annen at hun var dårlig til å synge . Det var etter vi hadde vært ute å lekt og vi skulle inn og hun andre nynnet eller sang smått når vi var på tur gå inn og da kom det bare ut av meg "du er dårlig til å synge". Jeg mente det ikke sånn. Etter det øyeblikket la hun meg nok mere til som hat og jeg ble muligens mislikt, ingen kontakt. Når jeg sa det tenkte jeg ikke over hva jeg sa. Kanskje hjernen min tolket det som humor , men andre misforsto det. Det verste er at denne hendelsen kan jeg ikke snakke eller nevne om for behandlere eller psykolog, for de tror jeg bare alltid har vært en enstøing fordi de har kun lest rapporter som beskriver den jrg var på skolen som var stikk motsatt (selektiv mutisme).
Jeg vet ikke hva vil med dette innlegget. Er det flere som føler de har adhd og kjenner seg igjen?
Greit å selvdiagnosere seg som adhd og tilpasse livet sitt deretter hvis en føler det hjelper og lærer seg selv bli mer bevisst og innsiktsfull på seg selv, selv om en offisielt ikke har noe adhd diagnose og mest sannsynlig aldri vil få en adhd diagnose?
Anonymkode: 0dead...8d9