Har tidligere veid 75 kg og gått ned til 55 kg. Jeg har vært heldig i forhold til da jeg veide mer, for mesteparten av fettet la seg på kroppen på riktige steder. Hadde da en veldig stor, rund og formfull rumpe. Var fornøyd med den. 
 

Men jeg trives mye bedre i min nye vekt. Har også trent styrke trening og er veldig fornøyd! Det har hjulpet mye

Men jeg sliter litt med overflødig hud på rumpa. Er fortsatt en del fett igjen der, så tykk hud som ikke er fast... det får rumpa mi til å de ganske slapp ut, og den henger nå lenger ned enn før. 
 

Hva kan hjelpe? Er eneste alternativ operasjon hvor jeg får et arr på toppen av rumpa, som kan skules med g streng? Føler det på en måte blir litt drastisk fjerne hud på toppen av rumpa, når det er nederst på rumpa jeg har problemer

Anonymkode: ddd62...98f

Jeg har i over tre år tidvis slitt med treg og hard avføring (startet under graviditet). Har innimellom kommet friskt blod ved pressing og hard mage. Var til fastlege for to år siden og han fant ingenting galt. 

Den siste to- tre ukene har det igjen innmimellom kommet blod når jeg gjør nummer to - samt at det svir. Ikke blod i selve avføringen, men litt friskt blod på papiret når jeg tørker meg. Det henger også ut en stor skinnkul fra anus....hemoroide muligens(sorry detaljer). Klør også ofte. 

Flere som har opplevd ligende forløp, og at det ikke var noe galt? Og ja, legetime er bestilt. Jeg trenger bare oppmuntringer, da jeg som den store hypokonderen jeg er, selvsagt er overbevist om at det er kreft. Er forresten 40 år. 

Anonymkode: ab83c...b49

Jeg begynte for to dager siden med Zoloft. Nå idag føler jeg meg uvanlig på godt humør og ler mye. Det er en så rar følelse.  Er det mulig det virker så fort? 

Anonymkode: 28dc5...d26

se tittel

Anonymkode: 78827...c71

Skal ha neseplastikk til tirsdagen som kommer på klinikk Bunæs. Han virket veldig hyggelig og seriøs så jeg stoler på han, men problemet er at han fortalte at det var noe med huden på nesetippen min som gjorde at han ikke er i stand til å gjøre den så veldig mye smalere, noe som igjen gjør at jeg ikke får meislet nesebeient tilstrekkelig. Nå er jeg redd jeg betaler 33.000 til noe jeg ikke vil se forskjell på?:S han mente man vil se forskjell, men ikke radikal (jeg har en ganske bred nese og tipp), men vet ikke hva hans mening av stor og liten forskjell er.

Så kjære dere som har operert, har noen av dere tatt en liten justering som har vist seg å gjøre stor forskjell likevel? klem meg:)

Jeg bruker å ta disse B12 tablettene, men de inneholder søtstoff sorbitol som jeg får magesmerter/ luft av.

Har noen peiling på B12 tabletter som inneholder Adenosylcobalamin og som er like sterke som disse?

Anonymkode: 738e9...db1

Hver eneste bevegelse jeg gjør er tung.
For å si det litt stygt: Det føles ut som om jeg veier 300 kg, enda jeg er 170 høy og veier 62kg.
29 år gammel

Er aldrig utvhilt om morgenen, alt kjennes fysiskt ut som ett stort ork og jeg har generelt 0 energi

Jeg trener 3 dager i uken, varierer mellom kondisjon og styrke. Lurte en periode på om det var treningen som gjorde at jeg er som jeg er, så jeg tok en pause.
Det utgjorde 0 forskjell, så jeg trener fremdeles.

Mentalt føler jeg meg helt normal. I forhold til jobben min så får jeg jevnlig oppfølging fysisk/psykisk og alt stemmer.
Blodprøver er helt fine, er ingenting galt med min helse

Er det noen andre som har hatt det sånn?

Det hindrer meg ikke i hverdagen, jeg gjør alt jeg skal, men liker ikke at ALT skal være ett ork. At jeg må pushe meg selv hele tiden: Selv når jeg tar ut av oppvaskmaskinen og det er en gryte jeg vet skal inn i en lav skuff. Kjennes ut som 60-metern.

Alle symptomer peker på angst/depresjon, men det VET jeg at jeg ikke har
Jeg elsker mannen og barna mine, men det er så kjedelig at når vi gjør noe sammen så smiler og ler jeg på utsiden: Men så er jeg egentlig helt utslitt fysisk og skulle helst ønske jeg kunne hengt etter med vogn

Hjelp! =(

Anonymkode: 31772...7ba

Hei.

Trenger en god klem her nå.

Er det noen her som sliter eller har slitt med angst?

Har gått æ vært små svimmel i ca 1 uke nå, å får angst symptomer av det, å så blir svimmelhet værre.

Trigger hverandre. Så blir jeg engstelig for at noe er fysisk galt med meg..😪

En ond sirkel det der. Tenker at jeg har blodpropp her å svulst der. Men føler meg frisk sånn sett bortsett fra at angst kan gi bra kraftige fysiske symptomer.. Hjelp meg litt her.❤❤

Anonymkode: abf9d...d06

Er det farlig å drikke så mye sukkerfri saft hver dag? Jeg klarer ikke vann uten saft, så jeg må blande det ut i sukkefrisaft. Bruker den husholdningssaften uten sukker. Har drukket vann med saft i 7 uker nå. Det går ca 1L saft per dag.  Trenger seriøse svar

Anonymkode: 54f08...e52

Har redusert kalori inntaket grunnet slanking. Men jeg blir skikkelig dårlig... er ikke snakk om mye vekt jeg skal ned, skal fra 65 til 55 kg. Har kanskje reduserert kalori inntaket med en tredjedel. 
 

Når jeg blir sulten, så blir jeg svimmel og kvalm og jeg må legge meg ned og blir helt ubrukelig. Kaster opp magesyre osv. Mener ikke være en klagefant eller sette meg i en offer rolle, men er det andre som også har det sånn ved vektnedgang? 
 

Har tatt blodprøve hos lege, ikke noe stoffskiftesykdom og alle prøver var helt fine

Anonymkode: 565c4...d83

Jeg har dårlige tenner av flere årsaker, arv/uflaks (har vært veldig nøye med tannpuss i alle år) etter svangerskap ble situasjonen enda verre. To av tennene mine har blitt verre etter behandling hos tannlege. De ser greie ut men jeg vet ikke hvor lenge jeg kan beholde dem fordi jeg har syreskader/dårlig emalje/store fyllinger i noen av dem og noen som krever kontinuerlig behandling . Jeg føler meg nedfor i perioder når jeg tenker på det. Jeg er frisk ellers og har et godt liv, men når jeg tenker på tennene mine og de kostnader/reperasjoner som kan forekomme i fremtiden blir jeg redd og uvel. 

Jeg tenker noen ganger at dette er en bagatell og at jeg må tenke på det fine jeg har i livet, jobben, mannen, friske barn og et harmonisk liv. Men likevel plager det meg og jeg ser på det som en "trussel" at jeg må ofte innom tannlegen. Merker også at jeg merker smertene når jeg tenker på tennene. Hva skal jeg gjøre for å snu denne tankegangen og akseptere situasjonen? 

Anonymkode: 8081a...8af

Min bror har en kronisk sykdom som gir ham en lang rekke symptomer. Skal ikke liste opp alt her, men det er ganske omfattende.
Han synes det er veldig vanskelig å akseptere at han har blitt syk, han vil helst være frisk og gå tilbake til den gamle jobben sin. Når han snakker med venner, gamle kollegaer, naboer og andre lyver han og later som om han er i mye bedre form enn det han egentlig er. Han lyver på samme måte til alle han snakker med, men det er først og fremst seg selv han lyver til. Jeg har gått på et pårørendekurs og der lærte vi at dette er en ganske vanlig måte å takle sykdom og funksjonstap på.
Hans gamle fastlege gjennomskuet løgnene hans og "prakket" på ham hjemmehjelp. Jeg vet at han innerst inne ble glad for at det var fastlegen som ordnet med hjemmehjelp, sånn at han slapp å måtte be om det selv. For enda det var åpenbart at han trenger hjemmehjelp nekter han å innrømme for seg selv hvor syk han er.

Problemet er at den gamle fastlegen sluttet og broren min har fått tildelt en ung fastlege som ikke har samme erfaring med kronisk syke pasienter som det den gamle fastlegen hadde. Broren min lyver så det renner, og har fortalt den nye fastlegen at han er ute og går en tur hver dag. Sannheten er at han til vanlig så vidt klarer å bevege seg rundt i leiligheten. Men om han skal noe spesielt klarer han å ta seg kraftig sammen og da fremstår han nesten frisk, men dagene etterpå er han helt sengeliggende. Den nye fastlegen forstår ikke dette, og tror på broren min når han fremstiller seg selv som frisk og rask. 


Egentlig burde broren min hatt mye mer hjelp, helst hjemmesykepleie en gang om morgen og så en gang til middag, men han nekter å ta i mot hjelp. Han godtar at jeg hjelper ham med praktiske ting (f.eks. lager middag, skifter på sengen, kaster søppel), men han er tydelig på at han ikke trenger hjelp, og sier at egentlig er det han som hjelper meg når han gir meg noe å gjøre. Skjønner dere hvor sta og umulig han er?

Jeg hjelper gjerne broren min, men jeg har egne utfordringer med sykdom som skal utredes nå og merker at jeg ikke orker å hjelpe ham like ofte lenger. Jeg skjønner at jeg ikke kommer noen vei ved å prate med ham, for han nekter hjemmesykepleie. Og kommunen får jo ikke gjort noe så lenge han nekter. Så jeg ville snakke med fastlegen hans og håpet at han ville kunne hjelpe med å ordne hjemmesykepleie eller i det minste hyppigere besøk av hjemmehjelpen. Det var først da jeg fant ut at han har fått ny fastlege, og den nye fastlegen skjønte ingenting da jeg beskrev broren min og hvor syk han egentlig er.

Så nå føler jeg at situasjonen er litt fastlåst. Broren min nekter å søke om hjemmesykepleie. Fastlegen hans nekter å søke hjemmesykepleie til en frisk mann. Kommunen kan ikke innvilge hjemmesykepleie uten fastlegens godkjennelse. 
Da er eneste mulighet at jeg må fortsette å dekke opp, og hjelpe broren min.

Men jeg orker ikke stille opp like mye. Jeg trenger i det minste en pause på 1-2 måneder mens mine plager utredes sånn at jeg får litt orden på det. Så nå begynte jeg å tenke på, hva om jeg klarer å få ham inn på et sykehjem for et par måneder. Da tenker jeg ikke på sånn sykehus-sykehjem, men et sånt sted for folk med lettere nedsatt funksjonsevne hvor de stort sett klarer seg selv, men at det blir servert måltider og at det er folk i nærheten i tilfelle man skulle trenge hjelp. Er det kanskje avlastningshjem det heter? Jeg vet ikke hva som skal til for å få plass på et sånt sted, må man ha fastlegens støtte eller er dette noe vi kan ordne på egenhånd? Jeg tror broren min kunne gått med på det dersom plassen allerede var i orden og stod og ventet på ham, og hvis det bare var for en kortere periode. Hvis jeg legger det frem for ham som en mulighet til å sosialisere, og kanskje de har noe malekurs e.l. på stedet, tror jeg han ville godtatt det. Har dere noen tips om slike hjem som jeg kan kontakte? Vi bor på Østlandet, men jeg kan kjøre ham et stykke hvis det trengs. 

Anonymkode: a22dd...25d

Dette er et lite hjertesukk fra meg! Hvorfor mener så mange at det er helt innenfor å bemerke andres kropp og utseende. Nå snakker jeg ikke bare om å kommentere andres overvekt, men også undervekt eller andre kroppslige ting som avviker fra "normalen". Tror de som gjør dette at personen ikke er klar over dette selv? I mine øyne er dette en privat sak mellom vedkommende og personens fastlege eller lignende. Inntrykket jeg har er også at personer som kommentarer dette ovenfor andre ikke har erfaring selv fra å være over/undervektig. En jeg kjenner som har slitt med alvorlig sykdom tør ikke lenger gå ut av huset fordi hun får så mange blikk og kommentarer fra både bekjente hun ikke har sett på en stund og andre hun ikke kjenner. Hun er blitt veldig tynn og jobber med å gå opp i vekt, men det tar tid. Hvorfor har omverdenen så behov for å kommentere og bemerke dette i så stor grad. Jeg tror at mange som vet at de er langt utenfor "normalen" enten ene eller andre veien gjemmer seg hjemme i frykt for dømmende blikk og kommentarer. Hvorfor kan vi ikke heller fokusere på hvordan folk har det, så kan heller lege og helsepersonell ta seg av personene som trenger hjelp og/eller som trenger å høre hvor helseskadelig deres tilstand er. Det er ingen som står å kommentarer i tide og utide til røykere om hvor usunt og farlig det er å røyke. Priser meg lykkelig for at jeg selv er innenfor  "normalen", men blir så provosert på vegne av de som sliter med både under-/overvekt eller som av andre grunner skiller seg veldig ut kroppslig. Spesielt når man ikke aner hva personen dette gjelder har vært i gjennom. Undervekt og overvekt kan jo komme av både alvorlig fysisk sykdom, ulike spiseforstyrrelser, som følge av depresjon osv.. Mange vil nok si at enkelte bare bør ta seg sammen for å oppnå "god helse", men hvorfor kan ikke det bare være en privatsak mellom lege/helsepersonell og pasient. Kan vi ikke slutte å kommentere andres kropper hvis ikke personen har bedt om en mening? Det hjelper dem ikke! Blir så lei meg på vegne av alle de som skjemmes over egen kropp. Tror ikke jeg har forstått hvilket privilegium jeg har som "normal" før jeg nå har sett på nært hold hva dette kan gjøre med andre mennesker. 

Anonymkode: 72a89...c15

Altså de jeg pratet med i sta kunne jeg diskutere med dere et sted. Og nei det er ikke noe med mine lepper å gjøre fordi jeg husker

Er det nødvendig å sjekke om spiralen sitter riktig noen måneder etter innsetting? Dere andre som har spiral, gjorde dere det? 

Anonymkode: 5930b...92f

Oppdaga for litt siden at mannen min har en smertefri, ertestor kul på brystkassa. Mellom brystvorta og midten av brystet. Jeg har lest at alle kuler i bryst skal sjekkes, også hos menn, da de og kan få brystkreft. 

Jeg sendte mannen til fastlegen, for ble jo litt bekymra. Hun sendte ham videre til en hudlege (!) for mer sjekk. Han virka totalt inkompetent, dessverre. Han spurte mannen min om den var vond å ta på. Han sa den ikke var vond, da svarte legen: Da er det IKKE farlig! For farlige kuler er vonde!! 

Dette er stikk i strid med alt jeg har lest om farlige svulster, bl.a skriver kreftforeningen at brystkreftkuler er smertefrie. SÅ hva er riktig? ("Det mest vanlige symptomet er en smertefri kul nær sentrum av brystet, tett opp til brystvorten" (brystkreftforeningen)). Jeg håper jo det bare er en kjertel eller noe, men den har nå vært der flere mnd. Mannen er ellers veltrent med lite fettvev.

Noen som har opplevd lignende? Og hva kan dette være. han hudlegen mente det bare var en ufarlig kjertel. Men jeg lurer jo litt på hvor peil han har når han sier det er ufarlig fordi det ikke gjør vondt... Bør kanskje be om en second opinion? Leser på brsytkreftforeningens side at menn alltid kommer for sent til slik disgnostisering fordi de ignorerer symptomene, og at det da ikke fanges opp før det er spredning..

Anonymkode: cb7c1...606

Jeg har hatt mine implantater i 15 år, og vurderer nå å fjerne dem.

Det er flere grunner til at jeg ønsker dette:

Jeg har hard kapsel (ikke alvorlig grad) på den ene, som gjør at fasongen ikke er helt som den skal.

Jeg har tidvis smerter i brystene. 

Jeg er bekymret for om implantatene kan være årsak til helseplager jeg har.

Jeg har blitt eldre, og dermed mer selvsikker, og mer selvbevisst.

Jeg liker ikke (har aldri likt) tanken på fremmedlegemer i kroppen.

Implantatene begynner å bli gamle, og bør vel før eller siden ut uansett.

Det som stopper meg er frykten for at jeg igjen skal hate kroppen min, være ukomfortabel med berøring, unngå at mannen min skal se meg naken, osv. Jeg forsøker å si til meg selv det samme som han sier: jeg er fin uansett, og naturlig er best. Han var aldri noen pådriver for operasjon, men respekterte min avgjørelse den gangen.

Da jeg opererte inn implantatene var jeg veldig tynn. Veide rundt 50 kg, og brukte str. 34 i klær. Siden har jeg lagt på meg 8-10 kg, og er nå en str 36. Hvor mye av dette som har lagt seg rundt brystpartiet er jo umulig å si, men  jeg har et håp om at jeg ikke lenger er så flat som jeg i utgangspunktet var. Jeg tror jeg bruker ca 1 cup større i BH-str nå i forhold til for 15 år siden.

Finnes det noen der ute som har erfaring med å fjerne silikonimplantater, og vil fortelle litt om egne erfaringer?

Anonymkode: 189a2...ca4

Jeg har tenkt å endelig bruke hår extension så mer enn lei av å vente til det blir lengre som jeg ikke har så mye tid med å vente og bli klippet kort uansett når jeg blir klippet, en frisør sier at det blir slitt og min store søster som også har erfaring av det sier at det ikke gjør.

Det er en ny kobberspiral på markedet som heter Ballerine, og ettersom det er generellt vanskelig å finne informasjon på nett om kobberspiraler da de ikke er klassifisert som "medisin" har vi kun oss brukere å lene oss på i tillegg til markedsføring fra produsenten. Ballerine er også såpass ny i Norge at det er lite å lese erfaringsmessig, så jeg vil dele mine erfaringer så langt så kanskje det er til hjelp for andre - samt at det kanskje også er noen andre her som kan dele erfaringer med denne. 

Min bakgrunn: 41 år, aldri født, regelmessig syklus på 23 dager (+/- 1 dag), enkle blødninger og ingen menssmerter i ca 4-5 dager.

Ballerine er laget av blant annet kobberkuler som ser ut som en ring av kobberperler. Den er fleksibel og former seg etter livmoren. Ballerine spiral er bare halvparten så stor som tradisjonelle T-formede spiraler. Reduserer risikoen for perforering av livmoren, smerter, kramper, uregelmessig blødning, feilplassering og utstøting - i følge produsenten.

Vet at kobberspiral kan gi mer blødninger, og med mitt relativt enkle utgangspukt (og hva produsenten skriver) valgte jeg å teste denne, om jeg skulle blø 1-2 dager ekstra så skal jeg klare å leve med dette. 

Var hos jordmor og satte den inn på dag 2 i syklus. Personlig synes jeg det var veldig vondt å sette den inn, beyond tidenes største menskrampe liksom! Hadde tatt 1 paracet og 1 ibux ca 1 time i forkant, til ingen nytte. Når jeg kom hjem måtte jeg legge meg på sofaen og sove 2 timer og resten av dagen hadde jeg en kraftig menskrampe som ikke ville gi slipp. Smertestilende hadde ingen virkning for min del. Dette slapp mer og mer over de neste 2 dagene, og på dag 4 følte jeg meg så og si smertefri. Fortsatte med litt småblødninger et par dager utover vanlig mens, men trengte ikke noe ekstra beskyttelse. Var mer blandet slim og friskt blod på papiret når jeg tørket meg etter toalettbesøk. Etter ca 1 uke forsvant dette, og jeg hadde en fin opplevelse, kjente ingenting til sprialen i det daglige og under samleie, ikke min partner heller. 

Så kom jeg til dag 17 i ny syklus og mensen meldte sin ankomst (6 dager for tidlig - wtf!!!) Her skal jo ikke den naturlige syklus påvirkes, men ikke så mye å få gjort. Ingen spesielle smerter annet en normalt enkle mensmurringer, men blør som jeg aldri har blødd før! Jeg er en person som sjelden blør i bindet/tømmes før jeg går på toalettet og slik er det også nå, men nå blør jeg masse (til meg å være) og det kommer klumper. Økte på gradvis dag 1 og 2, i skrivende stund er jeg på dag 5 og det ser ikke ut til å minke enn så lenge - for første gang i livet er jeg på rosa OB pakke. For noen vil blødningen jeg ha nå være av normal karakter, men for meg er dette en dobling/trippling av mengde (og lengde ser det ut til....) Nå er dette den første mensen etter innsetting og kroppen trenger naturligvis å gå seg litt til, så jeg stresser ikke veldig over dette enda og skal la det gå 1-2 sykluser til for å se ann om ting stabiliserer seg. 

Dette er min erfaring så langt med Ballerine, og jeg vil oppdatere igjen når det har gått litt lenger tid. 

Dersom det er noen andre der ute som også har Ballerine, del gjerne erfaringer!

Begynte på Zoloft idag og merker jeg gjesper sykt mye og fått sånn angst. Er det farlig? Bøe jeg ringe ambulanse?

Anonymkode: 39720...fc8